5. Depresjon

Hovedsymptomer på depresjon
Depresjon er en av menneskets største sorger, depresjon betyr i følge Sund, A. (1985) at mennesker har nedtrykt sinnsstemning og kjenner seg fylt av tristhet. I skolen blir stadig flere elever rammet av depresjon, og mange av dem har tanker om døden. Omtrent 1200 mennesker tar livet av seg selv, og ti ganger fler prøver det hvert år. Derfor er det viktig at vi som framtidige lærere har god kjennskap til depresjon, kjennetegn på depresjon og om behandlingsmuligheter. Det er vi som lærere som må melde vår bekymring videre når elever blir depressive, slik at de får den hjelpen de så sårt trenger.

Det er ikke lett å definere symptomer. I følge Gjerris (1997) kan symptomer gi seg utslag på forskjellige måter. Selv om en har slike symptomer betyr det ikke at en er depressiv, men en skal kanskje være mer oppmerksom på elever med disse symptomene.
Hovedsymptomet ved en depresjon er ofte nedsatte stemmningsleie. Mennesker med depresjoner opplever omgivelsen som en grå film. Det finnes ingen lys og ikke noen kan endre den triste stemningen. Alt som en tidligere har gledet seg over, er plutselig likegyldig. Og en kan få skyldfølelse over ikke å interessere seg for sine nærmeste, og bli plaget av tomhet og tristhet.

Noen føler en overkommende treghet, den kan være så sterk at den få karakter av muskelsmerter og hodepine. Noen mennesker med depresjoner klager over manglende konsentrasjon. De kan ikke konsentere seg om rutineoppgaver, en artikkel i avisen eller et fjernsynsprogram. I noe tillfeller har noen hemninger, det betyr at alt foregår mye langsommere enn før, eller de deprimerte beveger seg ikke. Ansiktet er utrykksløst og uten mimikk, snakkingen avtar og blir langsommere, på svarene kan en ofte vente lenge, og i verste fall kommuniserer den depressive personen ikke med omgivelsene i det hele tatt. De føler seg skyldig for alt som skjer, og har tvangforestillinger om egen og familiens ulykker.

I tillegg har de negative tanker. Pasientene er svært pessimistike både i for-, nå- og framtiden. Alt som gikk galt i fortiden, var på grunn av alt man hadde gjort feil. Den deprimerte føler skyld for dette og håper bare at det blir bedre i fremtiden. Men snart merker han at det blir bare enda verre på grunn av de depressive handlingene. Den som er rammet av depresjon blir plaget av uro, og klarer ikke å sitte stille på en stol. Rådvillhet er et stort problem, selv den minste bagatell blir et problem, og når han tror han har funnet en løsning, kommer straks et nytt problem. Spesielt vanskelig er alle selvmordtanker som deprimerte kan få. De synes ofte at livet ikke er verd å leve. I andre situasjoner er det mer tanker om å ta livet av seg. Der er det viktig at familie og omgivelsen er oppmerksomme på slike situasjoner, og at de hjelper den deprimerte. Omgivelsene må støtte dem, og de må fortelle om sine problemer.

Videre symptomer er at den deprimerte har mindre appetitt, og går ned i vekt, og at munnen føles tørr. Mange pasientene klager over søvnforstyrrelser, det vil si at de sovner seint, våkner flere ganger om natten, og tidlig om morgenen, slik at de ikke klare å sovne igjen.

Symptomene kan framtre på forskjellige tider av døgnet. Hvis en har „dagvariasjon“, vil det si at symptomene er verst om morgenen og i dagtimene. På ettermiddagen og kvelden minker symptomene. Dette er gjerne de lettest rammede, men de bærre lasten med seg, om at depresjonen kommer tilbake neste dag.

Som familiemedlem står en ofte rådvill overfor en person med depresjon. Den beste hjelpen en kan gi en depressiv pasient, er å utvise forståelse for, at det er en sykdom og hjelpe den depressive til å søke profesjonell behandling. Det nytter ikke å kun oppmuntere en person med dyp depresjon, eller forsøke å snakke med dem om problemene. Det er viktig at de pårørende forstår dette, symptomene forsterker seg, hvis pasientene heller vil bli liggende i sengen hele dagen, eller prøver å unngå behandling.

Kriterier for depresjon hos barn
Fem av de følgende ni er symptomer, i følge Olsson (2006), der ett eller to må være til stede det meste av tiden i løpet av to uker. I løpet av denne tiden vil den deprimerte også oppleve forverret funksjon:

1. Vedvarende tristhet eller irritabel sinnsstemning
2. Tapt interesse for aktiviteter som tideliger har engasjert barn
3. Energiløshet
4. Forandret appetitt eller kroppsvekt
5. Søvnvansker
6. Psykomotorisk agitasjon eller treghet
7. Konsentrasjonvansker
8. Tilbakevendende tanker om død og selvmord
9. Nedsatt selvtillit eller selvfølelse


Årsaker til depresjon
I følge Hougaard (1997) oppfattes depresjonen ofte som en flytende tilstand mellom normalitet og sykdom. I følge Rosenberg (1997) tenker mennesker at grunnen til depresjoner ligger i psykologiske og sosiale forhold, og mindre i biologiske. Men det finnes også noen biologiske årsaker til depresjon. Som tideliger skrevet er et sentralt symptom dårlig humør og angst, som viser seg psykisk og i kroppen (muskelspenninger, hjertebank og uro). Det limbiske systemet som ligger dypt i vår hjerne, har en sentral oppgåve i forhold til vår sinnsstemning. Videre er søvnforstyrrelser og appetittløshet et symptom som blir styrt av hypothalamus i hjernen.

Hypothalamus har kontroll over hele hormonsystemet i kroppen, og dermed betydning for menneskers reaksjon på stress og belastning. Depressive mennesker har ofte for høyt nivå av stresshormoner og forstyrrede reguleringer. Symptomer som skyldfølelse, at all egen og andres ulykke er deres skyld, kan være en feil i forhjernen som reagerer på de høyeste psykiske funksjonene.

Psykologene har konsentrert seg både om biologiske årsaker, og om psykologiske årsaker til depresjon. I følge Hougaard (1997) er sårbarhet enten en biologisk eller psykologisk årsak til depresjon. Hvis det handler om en biologisk årsak, må det være til stede fra fødslen av. Det betyr at det henger sammen med forstyrrelser i hjernens signalsubstans. Den psykologiske sårbarhet kan være en personlig psykisk belastning. Som skrevet tidligere, kan stress være en biologisk faktor, men det kan også henge sammen med psykiske årsaker.

Stressende begivenheter lar seg definerer som psykiske og fysiske belastninger som personen har vanskelig ved å klare. Slike begivenheter kan ligg på forskjellige måter. Livsforandringer som for eksempel skilsmisse eller dødsfall, men også positivt stress, kan ende i negativt stress.

Psyko-sosiale risikofaktorer er faktorer som henger sammen både med biologiske, psykologiske og sosiale årsaker. Derfor kan det også skje allerede i barndommen. Ustabile oppvekstforhold hos et barn, for eksempel dødsfall i familien, kan resultere i en psykisk skrøpelighet og dermed ende i en depresjon. En skilsmisse mellom foreldrene kan også være en årsak til senere utvikling av depresjon. Men det er ikke bare en sånn stor forandring i barndommen alene, som kan føre til en depresjon. Oppdragelse spiller også en stor rolle. Depressive personer ble oppdratt med strenghet og kontroll og mindre grad av oppmerksomhet og varme. Ensomhet er også både en faktor og en utløsende betingelse for depresjon.

Undersøkelser viser at stressende begivenheter er en stor utløsende faktor hos depressive personer.

Barn trenger å få vite at det er normalt å bli lei seg når en opplever problemer. De må også bli respektert for sine problemer som voksne. Vi må i tillegg være sensible med barna, og ikke nekte dem retten til å ha de følelser de har, men dessverre skjer det altfor ofte. Noen ganger får tiåringer høre at de har det så bra og det finnes ingen grunn til at de skal være nedfor i sitt liv. Kanskje har de ikke fått med seg hva slags belastninger disse barna kan ha. En dramatisk hendelse kan altså skje uten å føre til en depresjon, men i tillegg kan mennesker bli deprimerte uten helt åpenbart årsaker.


Depresjon hos barn
Hos barn kommer symptomene, i følge Olsson (2006) litt annerledes til uttrykk enn hos en voksen. Symptomene er de samme, men den måten de uttrykkes er avhengig av alderen. Bare de biologiske årsakene er de samme. Et barn som har depresjon i ungdomstiden, fortsetter ofte å være deprimert i voksen alder.

Psykologer regner med at grunnlaget for framtidige depresjon ofte legges i barnets første leveår. Det vil si at barnet kan få alt for mye dårlig energi med seg, slik at den gode energi ikke kommer til sin rett. Den dårlige energien kan påvirke eller aktiveres senere i livet, slik at det utløser en depresjon.


Mer jenter enn gutter
Det er blitt stadig vanligere at tenåringer får depresjoner. Dobbelt så mange jenter som gutter lider av depresjon. Det skjer ofte på samme tidspunktet som jentene får sin første menstruasjon.

Depresjon kan altså ha sammenheng med forandringer i kroppen og økning av kjønnshormoner.

De mannlige kjønnshormonene har hos gutter, når de kommer i puperteten, en annen effekt enn de kvinnelige. Hormonene påvirker slik at guttene blir mer aggressive, selvhevdende og mer konkurranseorienterte. Dette henger sammen med tidligere funksjoner hos gutter, de skal jo beskytte mor og barn og forsørge familien. Det er derfor mulig, at gutter heller arver en depresjon, enn at den skyldes dårlige emosjonelle betingelser. En utviklet depresjon har en mer aggressiv og utagerende form, derfor utvikler en mannlig depresjon seg ofte annerledes enn hos kvinner (de nevnte symptomene passer bedre for den kvinnelige formen). Menn ser ut til å ha en tendens til å drikke seg gjennom en depressiv periode.


Behandling av depresjon hos barn
Behandlingen skal består av utredning og behandling for å minske symptomene og gjenopprette gode funksjoner. Tenårene er den viktigste tiden i barnets liv, de trenger denne perioden for sin konstruktive utvikling. Er denne perioden full av negative følelser, er det mulig at det seinere i livet fører til mindre gode relasjoner, og reduserte muligheter til utdanning.

Hvis depresjoner hos tenåringer er så sterk, at det oppstår en risiko for selvmordshandlinger, skal man begynne umiddelbart med medisinbehandling. I tillegg er det den raskeste veien til forbedret livskvalitet med medisinsk behandling, når tankene er så depressive at barna er ute av stand til å reflektere konstruktivt over seg selv. I en slik fase hjelper samtalebehandling hos psykolog ikke mye.

Barn med depresjon skal ha noen hos seg, og skal ikke overlates til seg selv og sine kvernende tanker om selvmord.

Foreldren har rett til fri fra arbeidet, og til å være hjemme når barna deres (under 18 år) er syke. Hvis det ikke er mulig å være hjemme med barna sine, er det kanskje best å legge han inn på en klinikk (de fleste har en sengeavdeling for akutte behov). Det kan også være nødvendig å beskytte barn som er blitt utsatt for psykiske, fysiske eller seksuelle overgrep. Voksne med depresjoner får fri fra arbeidet, og det får også barn fra skolen. Når en bedring begynner å vise seg, skal en være helt sikker på at det ikke lenger er en risiko for selvmordshandlinger.

Skolen skal være informert om det, og skal samarbeide med foreldrene og legen. De skal ha en samtale med helsesøster, og det kan også være en fordel, hvis pasienten godtar det, at de i fellesskap blir enige om hva lærerne skal få av informasjon. Det beste er at lærerne eller helst kontaktlæreren, er med på et møte. Hvis det ikke ordner seg, er det lurt å skrive et brev med de viktigste informasjoner til (kontakt)læreren.

Lærerne bør få så mye informasjon som mulig for å kunne støtte eleven videre.
Etter en depresjon, når eleven begynner på skolen igjen, er det viktig at en begynner langsomt med forsømte oppgaver. Hastverk kan føre til at depresjonen kommer tilbake. Husk at det tar tid å bygge opp kreftene. Eleven skal glede seg over skolearbeidet og får tilbake troen på egne evner. Det er også en mulighet at eleven i starten bare jobber med en del av skolefagene. Det finnes mulighet til å ta manglende fag senere f eks med en privatlærer.

Tid til jevnlige samtaler med psykolog og/eller rådgiveren på skolen, kan være med på å hjelpe og støtte depressive personer til å komme ut av depresjonen. Hvis de ikke viser tegn til bedring av symptomene etter noen måneder, er det bedre å spørre en lege om hjelp. Det kan også være behov for medisinsk behandling ved tretthet, kraftløshet, søvnvansker og problemer med matlysten. Legen kan gi en første vudering av depresjonen, og kan videre kontakte barne- og ungdomspsykatrisk avdeling (BUP), men skolerådgiveren eller en psykolog kan også anbefale det.

Legen har ofte den beste oversikten over hvilken behandling som passer best for pasienten. Men barna selv kan også ha en oppfatning om hva som er best - samtale eller medikamenter. Hvis de har valgt en av disse, er det også mulig å begynne med den andre seinere. Det er viktig at en har oversikt over tilstanden depresjon som lærer, fordi det kan være nødvendig å sørge for at de får hjelp f. eks. av psykoterapi. Etter behandlingen må både barna og foreldrene vite hvor de kan få rask hjelp dersom symptomene kommer tilbake. Ofte er det foreldrene som skal sørge for hjelp, for barna kan det være vanskelig å være helt klar over når det er på tide å søke hjelp. Best er det hvis de kommer når det er nødvendig med behandling hos den tidligere legen.


Konklusjon
Jeg synes depresjon er et svært viktig tema i skolehverdagen, som bør komme tydeligere fram i lyset. Som sagt er det ikke alltid like lett å forstå når et barn er rammet av depresjon. Derfor bør lærere vite noe om hvilke symptomer som kan være aktuelle i denne sammenhengen.
Jeg kunne skrevet mye mer om dette temaet, men jeg håper at jeg har fått med det viktigste.


Kilder:
Hougaard, E., Rosenberg, R., Gjerris, A., Hougaard (1997) Depression og depressions- behandling. Psykatri-fondets Forlag.
Olsson, G. (2006) Depresjoner i tenårene -ung, trett og trist. Oslo, Kommuneforlaget.
Sund, A. (1985) Ulykker, Katastoffer og Stress. Oslo/Hønefoss, Gyldendal Norsk Forlag.

4. Barn med to språk

Flerspråklighet
Pablo snakker alltid spansk med foreldrene sine, og de omgås stort sett bare med spansktalende, som er store deler av resten av familien. I barnehagen snakker han nesten bare svensk, men noen ganger prater han spansk med en spansktalende kamerat og med morsmålslæreren. Sammen med andre barn på ettermiddagen snakker han bare svensk, også med de to eldre søsknene sine, men av og til en del spansk. På TVen ser han ofte svenske-programmer. Pablo har altså behov for to språk i hverdagen, og han var fire år da han kom til Sverige.

Barn som benytter tre eller mer språk i sitt dagligliv til å kommunisere med andre, blir ifølge Ladberg (1993) kalt for flerspråklige. Snakker en bare to språk blir han kalt tospråklige.

Ettspråklige barn tror ofte at to- eller flerspråklige barn er uvanlig. Før jeg kom til Norge har jeg heller ikke tenkt så mye på det. Her i Norge traff jeg flere barn som snakker to språk. I min vertsfamilie, hvor jeg var Au-pair snakket de ungene også to språk, tysk og norsk. I Tanzania eller Malaysia er det selvsagt at en snakker minst to språk. En stor del av verdensbefolkningen er flerspråklig. Det kan høres uvanlig ut, men tar vi i betrakning at det finnes 150 land på jorda, med 5000 ulike språk, så er det ikke så merkelig. I Nigeria er det for eksempel 400 forskjellige språk og i Ny Guinea er det 700 forskjellige språk.

Flerspråklige samfunn
Grenser mellom land er ikke make til grenser mellom språk. I mange lander lever befolkning med
flere språk og mennesker kommer i kontakt med hverandre på mange måter. De lærer så mye av hverandres språk som de trenger til å gjøre seg forstått, handle med hverandre og arbeider i hverandres bedrifter. Når mennesker blir venner, gifter seg over språkgrensene eller flytte til et annet land kommer flerspråkligheten inn i hjemmene.

Å være flerspråklig
Barn er ofte ganske flink å lærer seg et nytt språk og beherske begge to godt. I flerspråklig samfunn kan en møte et barn i fire-fem års alderen som bruker flere forskjellige språk i riktige sammenhengene uten å blande dem sammen. Og det er barn som lærer seg raskt et nytt språk når de flytter til et annet land. Barn kan bli flerspråklig i alle aldre, og de kan lære seg flere språk samtidig.

Hjernen har heller ikke noe problem å håndtere flere språk. En hjerneforsker sier at hjernen kan handtere to språk like lett som ett språk fra et rent nevrologisk synspunkt (Ladberg, 1993). Den menneskerlige hjernen har en ubeskrivelig stor kapasitet, og i løpet av livet bruker vi bare en brøkdel av den. Hjernen tar kanskje i bruk kapasitet som ellers hadde forblitt ubrukt ved flerspråklighet. Det er ikke vanskelig å holde to eller flere språk fra hverandre når en lærer seg et nytt språk. Allerede små barn lærer seg å skille mellom flere språk når de merker at de ikke blir forstått, og kan bruke flere språk uten å blande de sammen og benytte seg av språket hensiktsmessig. Det hender også at barn i treårsalderen oversetter for to personer som ikke snakker det samme språket, for barn kan uten problemer være omgitt av flere språk.

En mister ikke språk fordi en lærer seg ett annet språk eller ikke bruker det så ofte lengre. Det kan skje at et språk som en lærte tidligere legger beslag på innlæringskapasiteten i en intensiv innlæringsperiode, slik at andre språk midlertidig settes tilbake. En iransk kvinne fortellte at hun flytte til Sverige da hun var elleve år. Hun lærte seg svensk og ble mye dårligere i engelsk, (som hun lærte fra en privatlærer, for det ble ikke snakket daglig) og i persisk. Men senere kom engelsken tilbake.

Voksene er ofte beskymret for at barnet ikke lærer seg språket ordentlig eller at barnet lærer seg et ubegripelig sammensrium, men det er en ubegrunnet beskymring. Språket hindrer ikke hverandre, dvs at morsmålsundervisningen hindrer ikke et barn i å lære seg et annet språk eller at norske barn ikke snakker dårligere norsk fordi de leker med kamerater som har andre språk. Det finnes ingen grenser for å lærer seg et nytt språk. Hvor mer språk en kan, jo lettere er det å lærer seg et nytt. Begrensningene ligger bare i samfunnets holdinger og i de mulighetene som barna får.

Språkene utvikles og brukes forskjellig
Noen tenker at en tospråklige person snakker to språk „like bra“, kan de „flytende“ eller „som en innfødt“. Språkene utvikles forskjellig på grunn av ulike bruk (ulike situasjoner, samtaler med forskjellige mennesker eller når en prater om ulike ting). Pablo for eksempel, snakker spansk med foreldrene sine, men svensk når han er i barnhagen, leker eller ser tv, slik at det blir ofte svensk som blir hans hovedspråk. I noe situasjoner er det lettere å bruke spansk og i andre, svensk. Like vanskelig og unaturlig er det å bruke ett av språket, når han skal snakke svensk med foreldrene sine eller når han skal bruke spansk i en lek som han har lært på svensk.

Språkutvikling blir aldri avsluttet
Ulike språk kan ha flere betydning i forskjellige perioder av et barns liv. Et språk er mer dynamisk og forandrer seg mye mer enn vi ofte tror. Dette ser en for eksempel når mennesker flytter til et annet land eller når et barn får en ny lekekamerat, hvor språket kan forendre seg.

Et barn som flyttet til et annet land snakker med andre barn , ikke ofte i morsmålet sitt, og en kan da si at barnet gjør store framskitte i det nye språket. Det er naturlig at balansen mellom flerspråklighet skifter. Voksene tror ofte at barn lærer seg bare flere språk når de bruker dem i samme takt og beherske dem like bra. Når barn bruker et språk mye mer, betyr det ikke at barn går glipp av å lærer seg det andre. Det er vanskelig å bedømme et barns kunnskaper i de ulike språkene ved å høre hvordan barnet spontant bruker dem.

Selv hos voksne veksler balansen mellom språk. Hvis et språk ikke blir brukt svekkes det. Ved morsmål tar det litt lenger tid, men det kan osgå skje. Snakkingen blir langsommere og mer famlende etter en stund når språket ikke blir brukt. En må søke etter ord og låner fra språket en er sterkere i. Skriveferdigheten blir raskt dårligere hvis en ikke øver seg på å skrive og også evnen til å forstå påvirkes mye mindre. Et barn mister språket fortere enn voksne. Et barn som bytter land og språk, rett etter det har lært morsmålet sitt mister det helt, hvis de snakker bare et språk. Senere har de ofte ingen erindring av det som voksne.

To- og flerkulturelle institusjon
I følge Løntoft og Raal har alle barn behov for at de oppleve aksept av seg selv og den bakgrunnen de kommer fra. Derfor er det viktig at alle institusjoner (for eksempel barnehage, skole) som har to- eller flerespråklige barn sette tydelig preg på barna forskjellige bakgrunnen og at alle barna bakgrunnen har en verdie. Det er en viktig aspekt, at mangfold som ligger i forskjellige ting, skal nyttegjøres i forhold til alle barn i institusjonen.

Det er ikke kun tyrkiske, arabiske, tyske, spanske og andre barn fra forskjellige land, som profiterer å være sammen med norske barn. De norske barna kan også hente stimulering til utvikling i samvær med to- eller flerespråklige barn. Derfor skal institusjoner være åpent mot alle forskjellige språk og kulturer, ikke bare fordi det er en menneskelig anstendighet, men også en nytte og fordel for oss selv.

I institusjoner kan man sette opp orienteringsmateriale om institusjons forskjellige språk og kulturer, slik at barn og voksene kan dra nytte av dette og at alle føler seg vellkommen. Barn kan også bestemme hva som skal fortelles om deres land.

Materiale kan være landkort til orientering, hvor landet ligger og ser ut, hvor stort det er og hvor stor befolkningen er. Kortene kan gi en mulighet til å få en samtale med barn om deres land. Hvorfor er et kort med Tyrkia så brunt, mens andre kort, med forskjellige land, innholder mer grønt.

Det kan også være interessant å snakke om forskjellige skrifttegn og lærer seg noe ord. I tillegg kan man snakke om flagget til landet, for i mange land har det en stor betydning for folk. Fargene på det tyske flagget har forskjellige symboler. Svart viser den mørke fortiden, rød for blodet som vi mistet i krigene og gult viser håp for fremtiden. Hvis vi velger å vise flagg fra forskjellige land, må vi være oppmerksom på at det kan komme reaksjoner fra flyktningsfamilier, som flyktet fra de politiske systemer som flaggene representerer. En kan og snakke om frukter som vokser i landet, tradisjonel mat og om dyr som lever der. Det kan og være interessant å få besøk av familiemedlemer som forteller om den forskjellige kulturen eller eventyr fra landet.

Språket i klasserommet
Ifølge Manne og Helleland (1991) må vi som lærer være nøye med å lære barn et nytt språk. Voksne lærer kanskje fortere et språk, men det er ikke sikkert at elever gjør det. Lærere gir „input“, som ikke er det samme som forståelse eller læring. Som lærer må vi ta ansvaret for at eleven blir motivert til å lære et nytt språk. Lærere gir den riktige „input“ på rett nivå. De har et stort ansvar for å representerer målspråket. Det betyr at læreren skal ha kunnskaper om språket, dvs. de skal beherske grammatikken, uttrykk for funksjoner og uttale. Ifølge Ladberg (1993) lærer ingen mennesker et språk automatisk bare ved å høre, men det må også snakkes.

Ifølge Manne og Helleland (1991) skal læreren også analysere språket til eleven slik at han vet hvor langt eleven er kommet på veien mot målspråket, og at han kan gir eventuelt hjelp til å komme på veien mot en generell språkbeherskelse. Utlendinger som skal lærer norsk møter et undervisningsspråk på skolen som skiller seg fra det språket nordmenn bruker i daglivet.

Læreren sitt undervisningsspråk består av instrukser, forklaringer, spørsmål og demonstrasjoner. Elevens språk i timene består derimot av spørsmål, svar, øvinger, rollespill og intervjuer.

I begynnelse må være språket være forenklet for de elevene som lærer seg det. Setninger er usammenhengende og kommunikasjon består ofte av kroppsspråk og mindre av vanlig kommunikasjon som består mer av snakking. Når elevene har lært en del ord blir målspråket mer kommunikativt, og han kan gi instrukser, forklaringer og informasjon når han snakker med en morsmålstalende.

Hvis eleven ikke forstår hva de hører eller leser, er det ingen kommunikasjon og ingen språktilegnelse. Det er derfor nødvendig ifølge Manne og Helleland (1993) at elever har mulighet til å forstår det som blir sagt i undervisning. Den mest effektive språktilegnelsen skjer når læreren bruker et språk som ligger akkurat over det nivået elevene befinner seg på. Det vil sier at input skal være „i+1“, hvis elevene befinner seg på nivå „i“. Mesteparten skal være forståelse og en liten del ukjent. Han skal ikke bruker „i+4“, slik det ofte er utenfor klasserommet. I den settingen betyr „forstår“ at elevene forstår innholdet, ikke nødvendigvis de grammatiske strukturene. Elevene skal få „input“ på rett nivå når læreren bruker målspråket for å fortelle om noe, stille spørsmål, diskutere, gi informasjon eller forklare.

Elevene trenger en stor del „input“ på rett nivå, både muntlig og skriftlig når de lærer seg et nytt språk. De må kanskje hører samme ordforråd brukt i forskjellige situasjoner utallige ganger for å lærer det.
Lettleste bøker kan hjelpe elevene med „input” på rett nivå, for der bruker man flere viktige ord i forskjellige sammenhenger.

Kommunikasjon
Kommunikasjon oppstår når to- eller flere mennesker er sammen. Det vi sier, ifølge Wagner, Strömqvist og Uppstad (2008), er bare en brøkdel av det vi kommunisere til mottakeren. Kommunikajson skjer ifølge Manne og Helleland (1993) allerede når en sender verbale eller ikke verbale signal (uttrykker sine tanker, følelser eller intensjoner). Andre signaler sender vi ut uten å være klar over det, det kan være kroppsholding eller antrekk. Uten å være klar over det kan en få ett inntrykk av den andre sin personlighet og følelser ut i fra fargene på klærne eller måten en holder hodet. Personer som tilhører til samme kultur tolker signalene ofte riktig. Hvis senderen og mottakeren kommer fra forskjellige kulturer kan det fører til en misforståelse. Det vil si at når en lærer et nytt språk lærer en seg ikke bare nye ord, en må lærer seg kommunikasjonssystem, både verbalt og ikke verbalt.
Det finnes også misforståelse i ordet. Noen ord har en annen betydning i andre land. For eksempel:

Engelsk Norsk
topical = aktuell
actual = egentlig

crude = simpel
simpel = enkel

married = gift
gift = gave

Ifølge Wagner, Strömqvist og Uppstad (2008) er vi en en evigvarende språkutviklingsprosess, som begynner tidlig. I førskolealderen har elevene et grunnleggende språk med rett uttale og grunnleggende grammatikk. Senere lærer en et større ordforråd, mer avansert grammatikk, retpriske ferdigheter og skriftspråklige ferdigheter. Det er logisk å se på denne prosessen som evigvarende og uten et sluttpunkt. Det er ikke mulig å lærer seg et nytt språk med bare noen få eksempler. Barna bruker normalt to til tre tusen timer per år på å lytte til eller selv produsere tale. Som støtte for kommunikasjon og tenkning trenger vi språket. Det betyr også at barn skal møte språk i situasjoner som er meningsfulle for de. Slike situasjoner karakteriseres av felles forforståelse og felles oppmerksomhet. I tillegg er det hjelpsomt hvis barn har en forståelse over sin egen prosses. Nøkkelforutsetninger for språkinnlæring er altså variasjon, tilbakemelding, meningsfulle situasjoner og egen kontroll.

Konklusjon
Jeg synes dette er et aktuelt tema i skolen. Det finnes flere barn som snakker to språk eller lærer seg norsk som målspråket nå enn tidligere.
Derfor må vi som lærere være oppmerksomme med de barn som er to- eller flerspråklig og det er viktig å følge med. Lærene har hovedansvar for barn som lærer seg norsk som fremmedspråk, derfor synes jeg er det viktig at vi få med noe hovedaspekter.

Literatur
Ladberg, G.: Barn med flere språk -om flerspråklighet i førskolealderen. 1993: ad notam Gyldendal, Oslo
Løntoft, J. og Raal, K.: Fra fil til elefant -om tosprogede småbørns sprogtilegnelse. 1998: Special-pædagogik forlag, Herning
Manne, G. og Helleland, H.: Kommunikasjon i språkundervisningen.1991: Forlaget Fag og Kultur, Oslo
Wagner, Å.K., Strömqvist, S. og Uppstad, P.H.: Det flerspråklige mennesket -en grunnbok om skriftspråklæring. 2008: Fagbokforlaget, Bergen